• Halvor Tjønn

USA fra splittelse til dialog

Oppdatert: sep. 12

(Kronikk i Aftenposten januar 2021)


Polariseringen av USA førte Donald Trump inn i Det hvite hus. Spørsmålet er om Joe Biden kan gjøre noe for å reversere en langvarig, negativ utvikling?


Man har sett det helt siden 1980-tallet: Forskjellene i det amerikanske samfunnet har økt. Ikke bare er skillet mellom de super-rike og de virkelig fattige blitt større, men også mellom middelklassen og vinnerne i den moderne økonomien. De kulturelle kløftene er blitt dypere, og rasemotsetningene har økt. Resultatet er et samfunn der ulike folkegrupper og politiske partier knapt nok snakker til hverandre. Dialog er i ferd med å bli noe som hører fortiden til.


Det foreløpige bunnpunktet i denne utviklingen så vi den 6. januar i år da en mobb, oppildnet av president Trump, gikk løs på Kongressen. Denne hendelsen danner det dystre bakteppet for maktskiftet på Capitol Hill denne uken. En trenger ikke å være spåmann for å slå fast at Joe Bidens presidentperiode vil bli målt etter graden av suksess med å reversere polariseringen i det amerikanske samfunnet.


Slik sett blir Biden stilt overfor den vanskeligste oppgaven en amerikansk president har hatt siden Vietnamkrigens tid. Også den gangen var det amerikanske samfunnet dypt splittet. En hel ungdomsgenerasjon var i opprør, og storbyene var rystet av raseopptøyer. Men så snart USA var ute av krigen og man også lyktes med å få en slutt på den åpne, lovfestede diskrimineringen av den svarte befolkningen, forsonet amerikanerne seg med hverandre. Hva mange ikke så, var den utviklingen som fra og med 1980-tallet igjen begynte å splitte det amerikanske samfunnet. Den nye presidenten og det nye flertallet i begge kamre i Kongressen må nå snu tunge trender som gjennom 40 år har ført USA frem til den situasjonen som landet står i.


Globaliseringen


De fleste av de endringene som har skjedd, har selvsagt sammenheng med den aller viktigste

utviklingslinjen i vår tid, nemlig globaliseringen. Arbeidsplasser er blitt flyttet ut av USA i

stor skala. Samtidig er mange innvandrere kommet inn i landet, slik at det per i dag er cirka

45 millioner innbyggere som er født utenfor USA. Stadig flere av USAs innbyggere tilhører

en minoritetsgruppe, enten denne gruppen defineres etter hudfarge, kulturell- eller seksuell

orientering. Disse gruppene er blitt mer og mer opptatt av den diskrimineringen som de blir

utsatt for. Svaret deres har vært å identifisere seg som medlemmer av den gruppen de hører

til, fremfor å være borgere av staten USA.


Det samme har skjedd med store deler av den hvite arbeider- og middelklassen, de som var

selve bildet av gjennomsnittsamerikaneren den gangen Ronald Reagan var president.

Gjennom flere tiår har denne gruppen knapt sett noen bedring av sin levestandard. Når de ser

på alle befolkningsstatistikker, forstår de tallenes klare tale: Om en generasjon vil de ikke

lenger utgjøre flertallet av den amerikanske befolkningen. Dette store segmentet føler seg

truet fra to kanter: For det første av de fremstormende minoritetene og for det andre av den

moderne, amerikanske high-tech-kapitalen som heller bygger fabrikker i Kina og India enn i

USA. Helt siden New Deal-perioden på 1930-tallet var denne gruppen selve ryggraden i det

demokratiske partiet. Nå har de meldt overgang til republikanerne.


Det som har skjedd, er at identitetsopprøret fra minoritetene har fått sin motsvarighet fra

gruppen av hvite med lav utdannelse. Mens Republikanerne – og særskilt Trump-fløyen – er

blitt et arbeiderklasseparti, er Demokratene gått over til å bli et parti for høyt utdannede hvite,

for svarte, latinos og ulike seksuelle minoritetsgrupper. Der amerikanere tidligere stemte ut i

fra sine økonomiske interesser, er i dag identitet og gruppetilhørighet minst like viktig.

Smalere medier


Denne utviklingen er blitt forsterket av det som har skjedd innen mediaverdenen. For 40 år

siden så de aller fleste amerikanere på de samme fjernsynskanalene og leste de samme

avisene. Som den amerikanske journalisten Ezra Klein peker på i sin bok Why We’re

Polarized – som kom ut i 2020 – befant aviser og fjernsynskanaler på 1970- og 80-tallet seg

stort sett i det politiske sentrum. De som eide mediene, var interessert i å selge flest mulig

aviser og mest mulig reklametid i eteren. Å appellere bare til republikanere eller demokrater

var rett og slett dårlig butikk. Så kom den digitale revolusjonen. I dag kan man befinne seg på

høyresiden av det politiske spekteret uten noen gang å bli konfrontert med venstreside-

medier, og vice versa. Den geografiske splittelsen av landet trekker samme vei:

Republikanere og demokrater bor på ulike steder og sender sine barn på ulike skoler. Også

den religiøse orienteringen blir mer uensartet. Mens hvite republikanere stort sett er

protestantiske kristne, blir den liberale eliten i det demokratiske partiet stadig mer ikke-

religiøs.


Alle disse polariserende tendensene hadde ikke vært så farlige om man hadde hatt et politisk

system som virket samlende. Problemet er at det politiske systemet forsterker splittelsen. Den

gangen grunnlovsfedrene skrev den amerikanske konstitusjonen, laget de et system med

flertallsvalg. Rett etter uavhengigheten fra britene dukket partiene opp, men valgordningen

sørget for at det som regel bare kom to partier inn i Kongressen. Presidenten måtte komme fra

ett av disse to partiene. I lange perioder av USAs historie gikk dette ganske bra. En av

årsakene var at ett parti i lange perioder var overlegent størst, slik at det andre partiet var

tvunget til å tilpasse seg og søke kompromisser. Etter borgerkrigen på 1860-tallet var

Republikanerne flertallspartiet. Etter New Deal tok Demokratene over, osv. De siste tiår er

dette mønsteret brutt. I dag er det ingen som sikkert kan forutsi hvem som vinner det neste

kongress- eller presidentvalget. I og med at begge partiene har utsikt til å få flertall rundt

neste sving, blir viljen til kompromisser og samarbeid svært liten.

Fasttømrede partier


Tidligere var det dessuten slik at begge partiene var brede koalisjoner som overlappet

hverandre. På 1950-tallet omfattet Demokratene medlemmene av de store fagforeningene,

liberale intellektuelle, men også de mest reaksjonære tilhengerne av raseskillet i Sørstatene.

Etter borgerrettskampen på 1960-tallet forlot de såkalte dixicrats det demokratiske partiet og

gikk over til republikanerne. Det var først etter dette at de to partiene grupperte seg langs en

tydelig høyre-venstre-akse. Å sy sammen kompromisser på tvers av de to partiene ble enda

mer umulig.


I dag er hvert av de to partiene mer eller mindre ideologisk fasttømrede enheter. Mange

identifiserer seg sterkt med partiet de stemmer på. Eszra Klein hevder at det for mange

amerikanere er et større problem om sønnen eller datteren gifter seg med en fra «feil» parti

enn fra «feil» etnisk gruppe. Det hele blir som to fotballag som ligger i en evig kamp med

hverandre. Om noen av ens nærmeste går over til det andre laget, blir de sett på som

forrædere. Om det andre laget vinner og ens eget lag taper, handler det om et personlig

nederlag.


Kan det snus?


Hvordan kan så det amerikanske samfunnet komme inn i et konstruktivt spor der

motsetningene blir mindre? Statsviteren Francis Fukuyama har i flere år advart mot de

langsiktige virkningene av identitetspolitikken, i kombinasjon med stadig større økonomiske

skiller. I siste instans kan denne utviklingen føre til at USA – i likhet med andre vestlige

samfunn – går fra å være nasjoner til å bli samlinger av gruppesamfunn. Han tar til orde for en reduksjon av innvandringen, kombinert med en sterk samling rundt grunnleggende vestlige,

demokratiske verdier, det vil si de verdiene som sprang ut fra Opplysningstiden. Dersom

innvandringen fortsetter i samme skala som til nå, i kombinasjon med at den liberale

venstresiden formidler et budskap om at innvandrerne ikke behøver å ta verdiene fra

Opplysningstiden alvorlig og heller danne parallellsamfunn, vil polariseringen og splittelsen

øke. En god idé hadde det vært, mener Fukuyama, å innføre ett års militær- eller

samfunnstjeneste for alle ungdommer og alle nye statsborgere. Slik vil ungdommer bli rystet

sammen på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer. Samtidig må nye statsborgere få et

tydelig signal om at de først må yte før de får nyte privilegiet med å bli likeverdig medlem av

et vestlig, demokratisk samfunn.


Svekke fiendebildet


Ezra Klein, som står noen hakk til venstre for Fukuyama, foreslår i sin bok også innføring av

en obligatorisk militær-sivil tjeneste for alle amerikanere. Dessuten tar han til orde for en

grunnleggende endring av det amerikanske valgsystemet. For det første må alle medlemmene

av valgmannskollegiet forplikte seg til å stemme på den presidentkandidaten som får flest

stemmer i hele USA. Slik vil man unngå at valgets egentlige taper ender som amerikansk

president. For det andre må USA gjennomføre den samme endringen som for eksempel Norge

gjorde i 1919: Flertallsvalg må erstattes av forholdstallsvalg. Med en slik reform vil USA

temmelig raskt, i likhet med de fleste andre vestlige demokratier, få minst fire-fem ulike,

landsomfattende partier. Todelingen av amerikansk politikk vil da være slutt. Partiene vil bli

tvunget til å finne kompromisser, og fiendebildene vil bli svekket.

Siste innlegg

Se alle

Putin vinn, Russland taper

(Kommentar i Dag og Tid, august 2012) Vladimir Putins parti vinn – med god margin – det russiske parlamentsvalget om tre veker. Det tyder ikkje at alt står bra til med regimet han står i spissen for.

Korleis skal me leva med Kina?

(Kommentar i Dag og Tid, juli 2021) Det er berre til å innsjå: Dei neste tiåra vil verdspolitikken stort sett handla om rivaliseringa mellom Kina og USA. I desember 2001 blei Kina medlem av verdas han

Kina har Taiwan i siktet

(Kommentar i Dag og Tid, juni 2021) Eit kinesisk forsøk på å erobra Taiwan seglar opp som den neste, store internasjonale krisa. Ingen veit når det skjer. Men at det skjer, er ikkje usannsynleg. Sysla