(Kronikk i Aftenposten januar 2021)
Polariseringen av USA førte Donald Trump inn i Det hvite hus. Spørsmålet er om Joe Biden kan gjøre noe for å reversere en langvarig, negativ utvikling?
Man har sett det helt siden 1980-tallet: Forskjellene i det amerikanske samfunnet har økt. Ikke bare er skillet mellom de super-rike og de virkelig fattige blitt større, men også mellom middelklassen og vinnerne i den moderne økonomien. De kulturelle kløftene er blitt dypere, og rasemotsetningene har økt. Resultatet er et samfunn der ulike folkegrupper og politiske partier knapt nok snakker til hverandre. Dialog er i ferd med å bli noe som hører fortiden til.
Det foreløpige bunnpunktet i denne utviklingen så vi den 6. januar i år da en mobb, oppildnet av president Trump, gikk løs på Kongressen. Denne hendelsen danner det dystre bakteppet for maktskiftet på Capitol Hill denne uken. En trenger ikke å være spåmann for å slå fast at Joe Bidens presidentperiode vil bli målt etter graden av suksess med å reversere polariseringen i det amerikanske samfunnet.
Slik sett blir Biden stilt overfor den vanskeligste oppgaven en amerikansk president har hatt siden Vietnamkrigens tid. Også den gangen var det amerikanske samfunnet dypt splittet. En hel ungdomsgenerasjon var i opprør, og storbyene var rystet av raseopptøyer. Men så snart USA var ute av krigen og man også lyktes med å få en slutt på den åpne, lovfestede diskrimineringen av den svarte befolkningen, forsonet amerikanerne seg med hverandre. Hva mange ikke så, var den utviklingen som fra og med 1980-tallet igjen begynte å splitte det amerikanske samfunnet. Den nye presidenten og det nye flertallet i begge kamre i Kongressen må nå snu tunge trender som gjennom 40 år har ført USA frem til den situasjonen som landet står i.
Globaliseringen
De fleste av de endringene som har skjedd, har selvsagt sammenheng med den aller viktigste
utviklingslinjen i vår tid, nemlig globaliseringen. Arbeidsplasser er blitt flyttet ut av USA i
stor skala. Samtidig er mange innvandrere kommet inn i landet, slik at det per i dag er cirka
45 millioner innbyggere som er født utenfor USA. Stadig flere av USAs innbyggere tilhører
en minoritetsgruppe, enten denne gruppen defineres etter hudfarge, kulturell- eller seksuell
orientering. Disse gruppene er blitt mer og mer opptatt av den diskrimineringen som de blir
utsatt for. Svaret deres har vært å identifisere seg som medlemmer av den gruppen de hører
til, fremfor å være borgere av staten USA.
Det samme har skjedd med store deler av den hvite arbeider- og middelklassen, de som var
selve bildet av gjennomsnittsamerikaneren den gangen Ronald Reagan var president.
Gjennom flere tiår har denne gruppen knapt sett noen bedring av sin levestandard. Når de ser
på alle befolkningsstatistikker, forstår de tallenes klare tale: Om en generasjon vil de ikke
lenger utgjøre flertallet av den amerikanske befolkningen. Dette store segmentet føler seg
truet fra to kanter: For det første av de fremstormende minoritetene og for det andre av den
moderne, amerikanske high-tech-kapitalen som heller bygger fabrikker i Kina og India enn i
USA. Helt siden New Deal-perioden på 1930-tallet var denne gruppen selve ryggraden i det
demokratiske partiet. Nå har de meldt overgang til republikanerne.
Det som har skjedd, er at identitetsopprøret fra minoritetene har fått sin motsvarighet fra
gruppen av hvite med lav utdannelse. Mens Republikanerne – og særskilt Trump-fløyen – er
blitt et arbeiderklasseparti, er Demokratene gått over til å bli et parti for høyt utdannede hvite,
for svarte, latinos og ulike seksuelle minoritetsgrupper. Der amerikanere tidligere stemte ut i
fra sine økonomiske interesser, er i dag identitet og gruppetilhørighet minst like viktig.
Smalere medier
Denne utviklingen er blitt forsterket av det som har skjedd innen mediaverdenen. For 40 år
siden så de aller fleste amerikanere på de samme fjernsynskanalene og leste de samme
avisene. Som den amerikanske journalisten Ezra Klein peker på i sin bok Why We’re
Polarized – som kom ut i 2020 – befant aviser og fjernsynskanaler på 1970- og 80-tallet seg
stort sett i det politiske sentrum. De som eide mediene, var interessert i å selge flest mulig
aviser og mest mulig reklametid i eteren. Å appellere bare til republikanere eller demokrater
var rett og slett dårlig butikk. Så kom den digitale revolusjonen. I dag kan man befinne seg på
høyresiden av det politiske spekteret uten noen gang å bli konfrontert med venstreside-
medier, og vice versa. Den geografiske splittelsen av landet trekker samme vei:
Republikanere og demokrater bor på ulike steder og sender sine barn på ulike skoler. Også
den religiøse orienteringen blir mer uensartet. Mens hvite republikanere stort sett er
protestantiske kristne, blir den liberale eliten i det demokratiske partiet stadig mer ikke-
religiøs.
Alle disse polariserende tendensene hadde ikke vært så farlige om man hadde hatt et politisk
system som virket samlende. Problemet er at det politiske systemet forsterker splittelsen. Den
gangen grunnlovsfedrene skrev den amerikanske konstitusjonen, laget de et system med
flertallsvalg. Rett etter uavhengigheten fra britene dukket partiene opp, men valgordningen
sørget for at det som regel bare kom to partier inn i Kongressen. Presidenten måtte komme fra
ett av disse to partiene. I lange perioder av USAs historie gikk dette ganske bra. En av
årsakene var at ett parti i lange perioder var overlegent størst, slik at det andre partiet var
tvunget til å tilpasse seg og søke kompromisser. Etter borgerkrigen på 1860-tallet var
Republikanerne flertallspartiet. Etter New Deal tok Demokratene over, osv. De siste tiår er
dette mønsteret brutt. I dag er det ingen som sikkert kan forutsi hvem som vinner det neste
kongress- eller presidentvalget. I og med at begge partiene har utsikt til å få flertall rundt
neste sving, blir viljen til kompromisser og samarbeid svært liten.
Fasttømrede partier
Tidligere var det dessuten slik at begge partiene var brede koalisjoner som overlappet
hverandre. På 1950-tallet omfattet Demokratene medlemmene av de store fagforeningene,
liberale intellektuelle, men også de mest reaksjonære tilhengerne av raseskillet i Sørstatene.
Etter borgerrettskampen på 1960-tallet forlot de såkalte dixicrats det demokratiske partiet og
gikk over til republikanerne. Det var først etter dette at de to partiene grupperte seg langs en
tydelig høyre-venstre-akse. Å sy sammen kompromisser på tvers av de to partiene ble enda
mer umulig.
I dag er hvert av de to partiene mer eller mindre ideologisk fasttømrede enheter. Mange
identifiserer seg sterkt med partiet de stemmer på. Eszra Klein hevder at det for mange
amerikanere er et større problem om sønnen eller datteren gifter seg med en fra «feil» parti
enn fra «feil» etnisk gruppe. Det hele blir som to fotballag som ligger i en evig kamp med
hverandre. Om noen av ens nærmeste går over til det andre laget, blir de sett på som
forrædere. Om det andre laget vinner og ens eget lag taper, handler det om et personlig
nederlag.
Kan det snus?
Hvordan kan så det amerikanske samfunnet komme inn i et konstruktivt spor der
motsetningene blir mindre? Statsviteren Francis Fukuyama har i flere år advart mot de
langsiktige virkningene av identitetspolitikken, i kombinasjon med stadig større økonomiske
skiller. I siste instans kan denne utviklingen føre til at USA – i likhet med andre vestlige
samfunn – går fra å være nasjoner til å bli samlinger av gruppesamfunn. Han tar til orde for en reduksjon av innvandringen, kombinert med en sterk samling rundt grunnleggende vestlige,
demokratiske verdier, det vil si de verdiene som sprang ut fra Opplysningstiden. Dersom
innvandringen fortsetter i samme skala som til nå, i kombinasjon med at den liberale
venstresiden formidler et budskap om at innvandrerne ikke behøver å ta verdiene fra
Opplysningstiden alvorlig og heller danne parallellsamfunn, vil polariseringen og splittelsen
øke. En god idé hadde det vært, mener Fukuyama, å innføre ett års militær- eller
samfunnstjeneste for alle ungdommer og alle nye statsborgere. Slik vil ungdommer bli rystet
sammen på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer. Samtidig må nye statsborgere få et
tydelig signal om at de først må yte før de får nyte privilegiet med å bli likeverdig medlem av
et vestlig, demokratisk samfunn.
Svekke fiendebildet
Ezra Klein, som står noen hakk til venstre for Fukuyama, foreslår i sin bok også innføring av
en obligatorisk militær-sivil tjeneste for alle amerikanere. Dessuten tar han til orde for en
grunnleggende endring av det amerikanske valgsystemet. For det første må alle medlemmene
av valgmannskollegiet forplikte seg til å stemme på den presidentkandidaten som får flest
stemmer i hele USA. Slik vil man unngå at valgets egentlige taper ender som amerikansk
president. For det andre må USA gjennomføre den samme endringen som for eksempel Norge
gjorde i 1919: Flertallsvalg må erstattes av forholdstallsvalg. Med en slik reform vil USA
temmelig raskt, i likhet med de fleste andre vestlige demokratier, få minst fire-fem ulike,
landsomfattende partier. Todelingen av amerikansk politikk vil da være slutt. Partiene vil bli
tvunget til å finne kompromisser, og fiendebildene vil bli svekket.