Dette intervjuet med professor Terje Tvedt stod på trykk i Aftenposten den 19. februar 2004. Det har vel tålt tidens tann?
Det norske samfunn generelt og norske intellektuelle i særdeleshet mangler forutsetning å forstå alvoret i den utfordring fundamentalismen, og særlig den muslimske fundamentalismen, representerer i dagens verden, hevder Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier.
Dagens massive norske flertallssyn går ut på at den øvrige verden nødvendigvis må ha de samme mål og ønsker som det norske samfunnet. Forståelsen av at det eksisterer grunnleggende forskjeller mellom ulike religiøse og kulturelle tradisjoner mangler. Dette er kanskje det viktigste hinder for at nordmenn flest skal forstå viktige prosesser som finner sted i dagens verden, sier Terje Tvedt til Aftenposten. Tvedt, som er professor ved Universitetet i Bergen og forfatter av flere bøker om Midtøstens moderne historie og om norske verdensbilder og selvbilder, sier at den manglende erkjennelse av ulikheten mellom ulike religiøse og kulturelle tradisjoner stikker dypt. — Hva det dreier seg om, er intet mindre enn den norske intellektuelle tradisjon. Denne tradisjonen har vist seg ute av stand til å innse at det finnes personer og organisasjoner som faktisk på prinsipielt grunnlag er mot både menneskerettigheter og modernitet. I tillegg er det vanskelig å forstå at slike grupperinger er villige til å bruke omtrent ethvert middel for å realisere sine mål.
Gudene hevnet seg
— Da Norge debuterte som andre lands utviklingsrådgiver gjennom bistanden etter den 2. verdenskrig og innvandringen til Norge samtidig skjøt fart, var den globale debatten preget av hvordan man skulle skape utvikling basert på gjengse vestlige utviklingsmodeller. Modernisering ville føre til at alle ble mer og mer like og religionene ville bli mindre viktige, trodde man. Men "gudene hevnet seg", ifølge Tvedt. — En islamsk revolusjon skyllet over Iran, hinduister i India krevde en hindustat, og i USA kom kristenfundamentalismen på fremmarsj. Til tross for dette fortsatte norske intellektuelle å se på verden med utviklingsoptimismens briller. De hadde og har fortsatt ingen tradisjon for å forholde seg til virkelig annerledeshet.- Dette er den grunnleggende årsaken til at liberale intellektuelle ikke ser alvoret i den totalitære utfordring som fundamentalisme, og kanskje særlig islamsk fundamentalisme, representerer i Norge i dag, sier Tvedt.
Blindhet
— Uttrykk for denne blindhet ble servert av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen som etter 11. september 2001 hevdet at den islamske verden ikke finnes. Andre slo frempå at Osama bin Laden var Midtøstens Che Guevara, og atter andre hevdet at angrepet mot tvillingtårnene måtte forklares med USAs maktarroganse alene. — I et slikt perspektiv blir islamsk fundamentalisme forstått som en form for påklistret identitet. Bestemte utgrupper ender som fundamentalister på grunn av Vestens arroganse eller som resultat av norsk intoleranse. Når man forklarer verden på denne måten, betyr det at man ser verden som en kloning av Vesten, hevder Tvedt.- De som hevder at den muslimske fundamentalismen er en refleks av USAs maktarroganse, overser at muslimsk fundamentalisme fantes i mange århundrer før USA så dagens lys. Det er altså en lang historie som gjør at mange muslimske skriftlærde, for eksempel i Iran, avviser menneskerettighetene, demokratiet og likestilling mellom kjønnene som en uhyrlig tanke, som blasfemi.
Fra dialog til enighet
— Mange norske akademikere og intellektuelle baserer seg på at man gjennom dialog vil nå en slags enhet der alle etter hvert forenes om de samme grunnleggende demokratiske verdier. Feilen er ikke at de tror at egne verdier er rette, men at de tror at andre så lett vil bli enige om at de er rette, påpeker Tvedt. — Denne troen hviler blant annet på forestillingen om at islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde. Man så å si forventer at den såkalte Historien vil tre hjelpende til. Men ingen vet om islamsk fundamentalisme er et midlertidig fenomen. Historisk erfaring tyder på at muslimske reformatorer har en svært vanskelig oppgave. Bare se på Saudi-Arabia. Eller Sudan. En bør være forsiktig med å overføre én religions unike fortid til en annen religions uvisse fremtid.Denne troen på universelle utviklingsprosesser har paradoksalt nok vært ledsaget av moralsk relativisme, hevder Tvedt. — Fordi man tror at alle med tiden vil omfavne demokratiet og Vestens verdisett, har man sett med toleranse på forhold man selv egentlig ikke tolererer. Det kan dreie seg om kvinnens underordnede stilling, aksept av flerkoneri, omskjæring og tvangsgifte. Om noen tiår vil kanskje de historikere som studerer vår tid spørre om hvorfor så mange vestlige feminister så lett aksepterte for andre kvinner det de ikke aksepterte for seg selv.
Sanksjonert av regjeringen
— I Norge er forestillingen om at menneskerettighetsideen er universelt akseptert blitt sanksjonert også fra politisk hold. I den stortingsmeldingen som la grunnlaget for menneskerettighetenes inkorporering i det norske lovverket, slo Bondevik I-regjeringen fast at menneskerettighetene er universelle og at alle religioner har utviklet dem. Meldingens forsøk på å hevde at ideen om menneskerettigheter ligger skjult i alle de store verdensreligionene, burde ført til protester fra religionsforskere og andre. I stedet ble tesen akseptert uten debatt, påpeker Tvedt. Han mener Norges problem er følgende: — Den offentlige troen på at de eneste mulige og virkelige verdier en rasjonelt kan ha, er verdier som ligner på dem som er utviklet innenfor den nordiske velferdsstatens rammer.
Dystre perspektiver?
— Det du her sier åpner vel dystre perspektiver for integrasjonen av muslimske innvandrere i det norske samfunn?
— Nei, for det første må en skille mellom islam og islamisme. Men det er grunn til å være pessimistisk for samfunnets utvikling hvis ikke intellektuelle og andre erkjenner at folk faktisk mener det de sier og gjør, også når de går inn for flerkoneri og steining eller avviser demokratiet og folkesuvereniteten som idé, sier professor Terje Tvedt.
Comments